På jakt etter steinbuer i fjellene mellom Øye/Vennis og Bygdin

AvTormod Sletten

Som gutt tilbrakte jeg somrene på morsgården Midt-Strønd og delvis også på stølen Jonsskør. Mors søster, Ragnhild, var gift med Tøris Leine og Ragnhild og Tøris Leine eide og drev Torfinnsbu i 40 sesonger fra 1913 til 1952. Som gutt var jeg også en liten tur der hver sommer. Tidlig gikk far og jeg fra Torfinnsbu og over til Jonsskør. Gjennom Vølodalen. Vi gikk også over til Yksendalen og kom ned i Stølsskaret ved øvre Yksendalsbua. Jeg hørte mye historier om de gamle buene og om jakt og fisketurer til Vøla, Steinbua og Yksendalen gjennom min morfar og hans venner.
Min far, Mass Sletten, vokste opp på Sletten i Øye. Hans morfar, som også hette Mass Sletten, var en kjent bjørne- og reinjeger og hadde også foret min far med gamle jakthistorier fra områdene som vi nå skal beskjeftige oss med.
Området jeg skal fortelle om avgrenses av Bygdin i Nord, Tyin i vest, Øye og Vennis i syd og den gamle stølsveien gjennom Sandalen og over til Kvithaug i øst.
Tidligere var området godt kjent og i en av de første utgavene av Til fots er det beskrevet en hel rekke ruter gjennom området. Det er først nylig at området er blitt litt kjent igjen med byggingen av den nye selvbetjenings-hytta i Yksendalen.
En av årsakene til at området delvis er "glemt" skyldes etter min mening at Vest-Oppland landbruksselskap i flere tiår leidde området til sommerbeite for aksjeokser.
For mange år siden kom jeg over et gammelt Jotunheimkart i målestokken 250000 og der var en hel rekke jakt - og feboder oppmerket i dette området. De var også meget nøyaktig oppmerket og kunne danne utgangspunkt for starten på "jakten" etter rester av gamle steinbuer. Tilfeldig kom jeg på et antikvariat i Trondheim over et gammelt kartblad over Bygdin fra 1891 i målestokk 1: I 00 000, der var også buene tydelig avmerket. Jeg synes dette forteller noe om hvor viktige disse buene var for jakt på villrein og også for andre deler av matforsyningen som fedriftene dannet grunnlagt for Det er en fascinerende historie vi får innblikk i gjennom letingen etter restene av det nett av oppholdssteder som gjennom århundrer har vært nødvendige for både lokal matforsyning og også for matforsyningen til byområdene før tamreindriften overtok og moderne slakterier og transportmuligheter gjorde fedriftsnæringen overflødig.

De som benyttet de gamle buene kunne ikke være redde for strabaser eller avstander. Det fikk vi erfare. Vårt første framstøt var i 1987. Min sønn og svigerdatter var ledsagere. Vi kjørte opp til Jonsskør. Det er bom på veien, men siden mor ble født der synes jeg at jeg har en viss rettighet. Sønnen min og jeg kjørte inn til Øyangen og gikk mot Dingledalen og passerte ei bu ved Øyangen. Det står "Nakkeboden" på kartet, men jeg tror det er galt, noe jeg vil komme tilbake til seinere. Vi gikk inn i Dingledalen og passer-e to tjern, men så ingen bu. Neste dag tok vi for oss Yksendalen. Vi fant raskt "Øvre Yksendals-bu, denne gangen var også min svigerdatter med. Inne i muren ved siden av inngangen til bua fant vi en mengde utslitte hestesko så det var tydelig at de også hadde hester de som hadde holdt til der. Vi gikk videre nedover Yksendalen for å se om vi kunne finne "Nedre Yksendalsbu", men måtte snu med uforrettet sak.
Yksendalen er en nydelig dal hvor det er lett å gå. Området bærer preg av å ha vært gammel beitemark. På hjemveien gikk vi gjennom området hvor "Nakkadn" ligger og fant der rester av ei bu som jeg mener må være den opprinnelige Nakkebua. Det er en rekke henvisninger til Nakkebua i en av bøkene til Knut Hermundstad om "Truer om villdyr, fangst og fiske" (1967). Det er der gjengitt en del historier om både "uro" og "skrymslo" i Nakkebu,n. Det som jeg mener er den opprinnelige Nakkebua, bærer preg av å være benyttet som fedriftsbu med tydelig beitemark. Bua ligger i en liten dal som det er rimelig å tenke at reinen trakk i gjennom. Det virker også litt dystert og inneklemt og skulle innby til litt ensomhetsfølelse og fantasier om underjordiske.. Bua ved Øyangen ligger åpent til med vidt utsyn og virker mer som en jaktbu uten beitemark omkring. Der er det også rester som kan minne om "bøgahi". Den bua vi fant i "Nakko" er ikke avmerket på noe kart jeg har sett, men virket så velholdt at den må ha vært mye brukt. Det virket som bua hadde en naturlig beliggenhet for både fedrift og jakt.

Vår mest vellykkede tur hadde vi sommeren 1988. Vi kjørte da til Øyangen og hadde med påhengsmotor. Vi lånte båten til min kusine Anna Kasa og brukte den inn til den nåværende "Steinbua" etter at vannet i de regulerte innsjøene Øyangen og Steinbuvatnet var kommet i samme høyde i månedsskiftet juli-august. Vi hadde med telt og mat og planla et godt måltid i Steinbua hvor jeg skulle overnatte, mens min sønn og svigerdatter lå i telt. Vi hadde startet tidlig slik at vi skulle rekke å gå opp og ned til "Vøla" før vi overnattet. På grunn av fisket i Steinbuvatnet og fordi den "nye" bua ble benyttet av reinsgjetere, er den flyttet slik at den ligger helt nede ved vatnet og flere hundre meter øst for den gamle steinbua som lå høyere opp og lengere vest.
Vi startet da med å gå til den gamle "Steinbu". Vi fant den slik den var avmerket på de gamle kartene.. Den lå høyt og fritt til med utsikt over Steinbuvatnet og Øyangen. Det var fine beiteområder nedenfor bua og godt utsyn til alle kanter.
-Vi gikk så oppom den nye bua ved Stordalsvatnet før vi bega oss nedover mot Vølodalen og Vøla. Vi passerte en "ny" steinbu som ble bygget under krigen og som nyttes av de som leier fiskerettene i Vøla. Etter å ha passert tjernene i Vølo-dalen, kom vi ned til restene av "Dryllebua". Det er etter min mening den bua som ligger nydeligst til med utsikt søretter(østover) Bygdin. Der lå ennå mønestokken igjen. Etter å ha hvilt oss der en stund, gikk vi ned mot Vølobua som etter de gamle kartene skulle ligge på vår side av elva Vøla, som kan være vanskelig å krysse. Vi fant også restene av denne gamle bua uten særlig bry. Vi krysset så elva og gikk ut på tangen der den nye Vølobua ligger. Det var der også tidligere, bygget en trebu med en mur slik at en skulle være beskyttet mot aksjeoksene som kunne gjøre tilværelsen utrygg. Etter å ha slått av en prat med leietakerne og fortalt om en rute som var gått i stykker i den "nye" steinbua de disponerer lenger opp i Vølodalen, bega vi oss på hjemvei til vår base ved Steinbuvatnet hvor det smakte godt med mat. Det hadde vært en lang og slitsom dag, men de heldige resultater hadde gitt lønn for strevet.
Neste dag hadde vi tenkt oss nedover Yksendalen for å gjøre et nytt forsøk på å finne restene av Nedre Yksendalsbu. Været var imidlertid grått, regntungt og kaldt, så vi startet opp båten og returnerte til enden av Øyangen hvor vi hadde bilen.
Det gikk så et par år før vi fortsatte jakten etter de gamle steinbuene.
Vi hadde allerede gjort ett mislykket forsøk på å finne restene etter Dingledalsbua. Det ble temmelig langt å gå fra Øyangen og jeg allierte meg derfor med Olav Nordland som lovet å ta oss med i båten sin innover til Kvithaug slik at vi lettere kunne finne Dingledalsbua. Vi regnet med å kunne gå opp til restene av Dingledalsbua og så etterpå over til Yksendalen for ennå en gang å prøve og finne Nedre Yksendalsbu, eller det som var igjen av den.

Olav Nordland hadde satt oss på at vi måtte snakke med Ole Oldre Hamre og vi hadde forhørt oss med han om restene etter de gamle buene. Dette ble et møte som vi hadde stor glede av like til han døde tidlig dette året.

I august 1990 møtte Olav Nordland oss i Ole og tok oss inn til Kvithaug i båten sin.

Vi fant Dingledalsbua slik den var merket av på det gamle kartet. Den lå på nordsiden av nedre Dingledalstjern, nærmest i ei ur, omtrent rett ovenfor den nye hytta som er bygget der til utleie. (Det skal også der være rester av ei gammel bu.)
Vi tok oss etter hvil over til Yksendalen og så forgjeves etter restene av den nedre Yksendalbua. Vi gikk forbi den tidligere oksegjeterbua og videre nedover til Kvithaug. Min svigerdatter, Marianne, som gikk litt i forveien stoppet plutselig opp. Da vi nådde henne igjen kunne hun fortelle at hun hadde sett et brunt dyr om kunne likne på en bjørn. Da vi kom tilbake til Kvithaug, kunne de fortelle at det sannsynligvis hadde vært en jerv som flere hadde sett der.
Etter en hyggelig båttur østover Olevatnet kom vi tilbake til bilen og så til Lo, småbruket vårt, som er utgngspunktet for disse turene.

Sommeren 1991 var det bua i Systerbotn som stod for tur. Jeg hadde tidligere under mine besøk hos onkel og tante på Torfinnsbu flere ganger besøkt Ondalen, en seter som nå er neddemmet. Vi rodde da fra Torfinnsbu og forbi Grønneberg slik at oppstigningen til Systerbotn ikke ble for bratt og slitsom som den ellers ville bli om vi hadde tatt over til signalbua rett overfor Torfinnsbu og så gått rett opp over Grønneberg langs turistforeningens rute, som den gang var vardet og gikk over Høgeggen langs den gamle stølsveien fra Kvithaug til Sandalen og Vennis. Jeg hadde i guttedagene ofte vært med og besøkt Sofia Oldre som hver sommer lå i Ondalen og stelte kyrne til sin bror. Det hendte at de hadde sluppet opp for rømme eller smør på Torfinnsbu og da var Sofia god å ty til. (Hun var ellers gift med en gullsmed i Oslo.). Ondalen var også et naturlig hvilepunkt de gangene vi gikk til Jonsskør fra Torfinnsbu. Vi passerte da Systerbotn slik at jeg hadde vært der flere ganger tidligere..
Jeg forhørte meg med Ole Oldre Hamre om restene etter den gamle bua i Systerbotn (det hadde i mellomtiden vært ennå en bu i Systerbotn, for oksegjeterne?) og han fortalte at: "Bue låg synna i enda tå tjednet i Systerbøtten". Vi kjørte til Olevatn og fulgte hans anvisninger om å ta opp til høyre og følge fjellet bort til Systerbotn. Vi hadde også fatt låne nøkkel til den nye bua der. Etter at min sønn hadde badet i det vesle tjernet, (det viste seg å være noe over en halv meter dypt), var vi klare til å finne bua. Vi gikk til enden av vatnet der (Systerbotntjernet) og så noe lengere sør, men vi så ingen antydning til rester etter noen steinbu. Vi gikk så tilbake til den andre enden av tjernet, men så fremdeles ikke noe som kunne minne om at det hadde vært noen steinbu der. Det var en liten haug i nærheten og min sønn gikk opp på den vesle kollen og benyttet kikkerten. Da ropte han at han så restene av steinbua hundre til 200 meter østenfor der vi stod. Vi funderte litt over dette med "synna i enda tå vatne". Jeg hadde tidligere alltid kommet fra Torfinnsbusiden så for meg var enden av Systerbotntjernet enden av tjernet mot Kvithaug. Ole Oldre Hamre hadde som ung gutt vært pa stølen på Ondalen, før de flyttet til Kvithaug på grunn av reguleringen, slik at for ham var "endin tå vatne" selvfølgelig nordenden, altså lengst bort fra Kvithaug og det tidligere Ondalen og nærmest Bygdin. Det tok en stund før vi skjønte at restene av bua lå sør for enden av vatnet, men så kom vi på at retningen selvfølgelig fulgte Bygdin hvor sørenden er der Bygdin høyfjellshotell ligger og nordenden er Eidsbugardsiden, med andre ord at retningen fulgte dalen der vatnet ligger selv om retningene rent geografisk er så øst-vest som det går an. Da ble selvfølgelig retningsangivelsen til Ole Oldre riktig fordi han orienterte seg etter sitt utgangspunkt som var Kvithaoug-Ondalen og etter vatna og dalretningen som beskrives som nord-sør selv om det er øst-vest. Hadde vi sett tydeligere på kartet hadde vi funnet restene etter bua med en gang fordi der var bua riktig avmerket: "Synna i enda tå vatne" altså noe øst for nordenden av vatnet i Systerbotn.. Veien heim ble helt forferdelig. Vi valgte å gå på nordsiden av Olevatn. Der var det et kraftig vierkratt som var nesten umulig å forsere helt til vi kom inn på en tydelig bearbeidet sti. Vi forstod godt Ole Oldres råd om å følge fjellryggen mot Bygdin i stedet for å gå langs Olevatnet. (Kanskje rydding av sti langs Olevatnet på den siden kan være en ide?).

I 1992 var vi opptatt med å restaurere eiendommen vår på Lo. Tanken på at vi ennå ikke hadde funnet "Nedre Yksendalsbod" plaget oss og etter å ha studert de gamle kartene mente vi at vi kunne finne restene også etter den bua. Yksendalen gjør en sving og det er to topper, en på hver side av dalen. Hvis en trakk en linje mellom de to toppene ville restene av "Nedre Yksnedalsbod" ligge langs denne linjen ned mot elva Yksna.

I 1993 realiserte min sønn og jeg planene om å gjøre ennå et framstøt for å finne den nederste bua. Vi fikk låne båten til kusine Anna og dro over Øyangen og Steinbuvatnet til fiskebua ved Steinbuvatnet og bega oss nedover den nydelige Yksendalen. Vi gikk forbi Stølsskardet hvor det ligger noen store gamle tomter og kom så langt ned at vi så Turistforeningens selvbetjeningshytter der den gamle oksegjeterbua var. Vi tok så peiling på de to toppene som jeg nevnte tidligere og som ligger på hver sin side av dalen der denne gjør en sving.. Vi tok ut kompassretningen og gikk nedover mot dalbunnen og elva. Min sønn gikk igjen opp på en liten haug med kikkerten og det var ikke lenge før han kunne rope at vi nå hadde funnet restene av "Nedre Yksendalsbod". Vi følte at vår jakt på de gamle buene for jakt og fedrift, som hadde vært målet for våre vandringer siden 1987, nå var fullført og vi begav oss etter en velfortjent hvil oppover Yksendalen til den nåværende Steinbua hvor vi hadde båten. Turen endte ikke helt uten dramatikk. Min sønn insisterte på at jeg skulle kjøre båten tilbake til naustet ved Øyangen. På et eller annet vis satte startsnoren seg fast og vi fikk ikke start på motoren. Vi klusset og skrudde og min sønn som hadde tilbragt flere sommerferier med å reparere påhengsmotorer, fikk det ikke til. Vi klusset med dette bort i mot et par timer. Mobiltelefonene virker ikke der inne. På et eller annet mystisk vis fikk vi likevel motoren i gang og kom tilbake til bilen ved Øyangen. Det var mørkt før vi kom til bygds. Min kone hadde vært bekymret, men min kusine hadde roet henne og vi fikk jo telefonkontakt etter hvert.

Det som nå irriterte oss litt var at vi hadde tatt bilder av Dryllebua med et vanlig amatørkamera slik at tindene bortover langs Bygdins nordside nærmest så ut som små høysåter. Vi bestemte oss for å prøve å komme til Dryllebua en gang til med et mer avansert kamera med zoom slik at tindene vi så fra Dryllebua kunne komme til sin rett. Dette ble også en opplevelse.
I 1994 fikk min kone dessverre kreft og det ble ingen fjelltur da.

I 1995 gjorde min sønn og jeg et fremstøt for å gjøre utsikten fra Dryllebua litt mer presentabel.. Vi kjørte da til Eidsbugarden og gikk Vennisstordalen frem til Dryllin. Jeg hadde ikke gått den veien før, men hadde fatt advarsler fra kjentfolk om ikke å gå nede i dalen og gjennom den krevende steinura der, men heller følge fjellet bortover forbi Hundeknatten. Vi fulgte likevel vardingen til turistforeningen. Steinene i ura var glatte og livsfarlige å gå, og turen tok derfor mye lengre tid enn vi hadde beregnet slik at vi ikke kom lenger enn til vatnet Dryllin. Der var det også rester etter steinbuer. Vi måtte imidlertid gi oss når det gjaldt å gå helt frem til Vølodalen og Dryllebua, men fulgte rådene om å gå opp på fjellkjeden mot Bygdin i stedet for å krabbe oss gjennom ura med de speilglatt stenene. Det var lett å gå langs

5
eggen bortover med fin utsikt mot Bygdin og Høystakka og Galdeberg på den andre siden av Bygdin. Det var tydelig at dette hadde vært jaktterreng og vi passerte restene av en bu som tydeligvis hadde vært jaktbu. Det var tydelig at tamreinen hadde sine rekster der og at de nok fulgte de gamle stiene fra den gang villreinen holdt til i disse traktene. Det var lett å komme seg ned til Bygdin med eventuelt reinskjøtt og ro det bortover mot mer hjemlige trakter eller komme seg fram til Vølodalen eller Eidsbu.

Min kone ble stadig sykere og døde i 1997. Etter dette er det ikke blitt flere turer etter rester av steinbuer i traktene som er omtalt. De restene etter steinbuer som jeg regnet med å finne, ble funnet.

Jeg ble opptatt av hvor viktige disse buene må ha vært for matberging både lokalt og i større rnålestokk. De buene som er omtalt, gjorde det mulig å utnytte ressursene som høyfjellet representerte. Det er fantastisk å tenke seg det liv og den virksomhet det var i disse traktene gjennom hundrevis av år. Jeg skulle ønske at disse buene kunne bli tatt vare på.

Det finnes en mengde henvisninger til disse buene i bøkene til Knut Hermundstad. Det var tydelig at Vøla var et yndet sted, men også Yksendalen og Steinbutraktene. Atkomsten til dette området synes mye å ha vært fra Tyintraktene, men kan vel også ha vært opp Sanddalen eller rett slett med båt på Bygdin. Lokale reinjegere og fiskere som nyttet området mest, brukte sannsynligvis Jonsskør som utgangspunkt. Min bestefar, Andris Strønd, fortalte at det i fjellet var små varder med steiner som pekte mot buene. Det var tydelig at det var bestemte regler for bruk av buene og at de ble brukt av jegere fra området. Det var mange buer langs Tyin, men mye ble neddemt. Langs Bygdins nordside har det også vært felæger og videre ved Eidsbu og også Sletningen. Knut Hermundstad har i bøkene Ættararv og Ættarminne mange henvisninger til de omtalte buene og til fedrift. Hans onkel Jørgen Hermindstad har fortalt mye om dette i Ættararv (Norsk folkeminnelag, 1950). Knut Hermundstad var selv i sin ungdom med og jaget driftefe og det er fortalt om dette i Valdres historielags festskrift til ham i 1977. I en av de siste bøkene fra Knut Hermundstads hånd, som egentlig er en bok av Gudbrand Skattebu: Villreinjakt i Jotunheimen,. (Norsk Folkeminnelags skrifter 108, Universitetsforlaget, 1972), forteller Gudbrand Skattebu, som var bestyrer av Tvindehaugen turist hytte ved Tyin og seinere på Torfinnsbu i 10 år, om sine jaktturer innover i de traktene som vi har tatt for oss her. Det var tydelig at buene da var helt nødvendige for ferdselen..

Det er mye vi ikke vet, blant annet om atkomstveiene til fjellet for fedriftene. Det har i alle fall vært et yrende liv i våre fjelltrakter, med mye slit og strabasiøse turer. Min og min families "jakt" etter de gamle sporene etter fordums virke har gitt menge tanker om hvordan livet har artet seg i fjellområder som nå har ligget glemt og øde, men som fremdeles bærer preg av lang tids bruk og gjemmer minner om forfedres slit, men også sikkert naturopplevelser og gleder. Hvor stor betydning disse buene har hatt like frem til forrige århundreskifte, bærer den nøyaktige avmerkingen på de gamle kartene bud om.

Fremdeles er jeg misfornøyd med bildet fra Dryllebua og utsynet østover(sørover) langs Bygdin. Kanskje det kan bli en ny sjanse til en fjelltur slik at vi får et bilde som plasserer tindene på nordsiden av Bygdin slik de egentlig ser ut fra det som en gang var Dryllebua.